Eldre system
Legacy-system
Et legacy-system refererer til utdatert programvare, maskinvare, eller teknologi som fortsatt brukes innen en organisasjon, selv om nyere og mer avanserte løsninger er tilgjengelige. Disse systemene vedlikeholdes ofte fordi de er kjente for brukerne, kostbare å erstatte, eller integrerte i organisasjonens drift.
Legacy-systemer har sine egne sett med utfordringer og risikoer. La oss utforske noen av de viktigste aspektene ved legacy-systemer og hvordan de forholder seg til cybersikkerhet.
Sikkerhetsrisikoer ved legacy-systemer
Legacy-systemer utgjør betydelige cybersikkerhetsrisikoer på grunn av flere faktorer:
Sikkerhetssårbarheter: Gamle systemer mottar kanskje ikke lenger sikkerhetsoppdateringer eller patcher, noe som gjør dem sårbare for utnyttelse av cyberangripere. Uten regelmessige oppdateringer blir kjente sårbarheter ikke tettet, noe som gjør systemet til et lett mål for angripere. Etter hvert som teknologien utvikler seg, blir cybertrusler mer sofistikerte, og utdaterte systemer kan mangle nødvendige forsvarsmekanismer for å beskytte seg mot dem.
Utdaterte krypteringsmetoder: Utdaterte krypteringsmetoder som brukes i legacy-systemer, gir kanskje ikke tilstrekkelig beskyttelse mot moderne cybertrusler. Kryptering er viktig for å beskytte sensitiv data fra uautorisert tilgang. Krypteringsalgoritmer som en gang ble ansett som sikre, kan nå være sårbare for brute-force angrep eller andre kryptografiske angrep. Dette setter data i risiko for å bli kompromittert eller stjålet.
Ustøttet programvare: Mange programvareleverandører slutter å støtte sine legacy-løsninger, noe som etterlater organisasjoner uten tilgang til kritiske sikkerhetsoppdateringer. Uten regelmessige oppdateringer og støtte, står organisasjoner tilbake med usikker programvare som ikke kan forsvare seg mot nye trusler. Denne mangelen på støtte kan også skape kompatibilitetsproblemer med andre systemer, noe som begrenser organisasjonens evne til å integrere nye sikkerhetsverktøy effektivt.
Integreringsutfordringer: Legacy-systemer er ofte vanskelige å integrere med moderne sikkerhetsverktøy, noe som skaper hull i en organisasjons cybersikkerhetsforsvar. Ettersom cybersikkerhetstrusler utvikler seg, må organisasjoner ta i bruk nye og avanserte sikkerhetsløsninger. Imidlertid kan legacy-systemer være inkompatible med disse verktøyene, noe som gjør det utfordrende å implementere en omfattende cybersikkerhetsstrategi. Denne fragmenterte tilnærmingen kan etterlate sårbarheter i organisasjonens infrastruktur.
Komplianseproblemer: Noen legacy-systemer kan ikke oppfylle gjeldende compliancestandarder, noe som utsetter organisasjoner for juridiske og regulatoriske risikoer. Compliance-krav utvikler seg over tid for å håndtere nye sikkerhetstrusler og beskytte sensitiv data. Legacy-systemer kan mangle nødvendige kontroller eller oppfylle de nyeste compliancestandardene, noe som gjør organisasjoner ikke-kompatible og potensielt utsatt for bøter eller rettslige tiltak.
Beste praksis for sikkerhet i legacy-systemer
For å redusere risikoene knyttet til legacy-systemer, bør organisasjoner følge disse beste praksisene:
Regelmessige vurderinger: Gjennomfør regelmessige sikkerhetsvurderinger spesifikt rettet mot legacy-systemer for å identifisere sårbarheter og risikoer. Ved å gjennomføre omfattende vurderinger kan organisasjoner få en bedre forståelse av sikkerhetsstatusen til deres legacy-systemer. Dette gir mulighet for målrettede forbedringer og prioritert sikkerhetstiltak basert på de identifiserte risikoene.
Oppdateringer og patcher: Utforsk muligheter for å opprettholde sikkerhet i legacy-systemer, som å bruke tredjeparts sikkerhetsløsninger eller tilpassede patcher. Selv om offisiell støtte ikke lenger er tilgjengelig, kan organisasjoner søke alternative løsninger for å sikre sine legacy-systemer. Tredjeparts sikkerhetsløsninger kan gi kontinuerlige oppdateringer og patcher for å adressere sårbarheter og beskytte mot nye trusler.
Faset modernisering: Utvikle en faset plan for gradvis å erstatte legacy-systemer med nyere, mer sikre alternativer, samtidig som minimum forstyrrelse av driften. Komplett erstatning av legacy-systemer kan være kostbart og forstyrrende. For å håndtere disse utfordringene kan organisasjoner adoptere en faset tilnærming, prioritere kritiske systemer eller de med høyest sikkerhetsrisikoer. Dette gir en jevn overgang og minimerer innvirkningen på daglige operasjoner.
Datasegmentering: Isoler legacy-systemer fra kritiske nettverk for å redusere potensiell innvirkning av et sikkerhetsbrudd. Ved å segmentere nettverket og isolere legacy-systemer kan organisasjoner begrense skaden som kan oppstå ved et sikkerhetsbrudd. Denne tilnærmingen beskytter kritiske systemer og sensitiv data ved å minimere omfanget av tilgang en angriper kan ha i tilfelle et brudd.
Ansattrening: Gi opplæring i cybersikkerhetsbevissthet til ansatte som bruker legacy-systemer, med vekt på viktigheten av beste praksis for sikkerhet. Ansattes bevissthet og utdanning er avgjørende for å opprettholde systemsikkerhet. Ved å trene ansatte på risikoene forbundet med legacy-systemer og beste praksis for sikkert bruk, kan organisasjoner redusere sannsynligheten for vellykkede cyberangrep gjennom menneskelig feil eller uaktsomhet.
Disse beste praksisene kan hjelpe organisasjoner med å adressere sikkerhetsrisikoene som ligger i legacy-systemer og opprettholde en robust cybersikkerhetsposisjon. Det er imidlertid viktig å erkjenne at hver organisasjons situasjon kan kreve ytterligere tiltak eller tilnærminger skreddersydd for deres spesifikke legacy-systemutfordringer.
Relaterte termer
- End-of-Life (EOL): Det punktet hvor et produkt, som programvare eller maskinvare, ikke lenger støttes av leverandøren, noe som gjør det sårbart for sikkerhetsrisikoer. Forståelsen av end-of-life er avgjørende for å evaluere sikkerhetsimplikasjonene av legacy-systemer.
- Programvarepatch: Et stykke programvare designet for å oppdatere eller fikse problemer med et dataprogram eller dets støttedata. Programvarepatcher spiller en avgjørende rolle i å adressere sårbarheter og opprettholde sikkerheten til systemer, inkludert legacy-systemer.
- Datasegregering: Praksisen med å skille data basert på dens nivå av sensitivitet eller betydning. Datasegregering gir organisasjoner mulighet til å beskytte sensitiv informasjon og begrense den mulige innflytelsen av et sikkerhetsbrudd på kritiske systemer.
Avslutningsvis presenterer legacy-systemer betydelige sikkerhetsrisikoer i landskapet for cybersikkerhet. Organisasjoner må adoptere proaktive tiltak for å vurdere, oppdatere og sikre disse systemene for å redusere sårbarheter. Ved å følge beste praksis og forstå relaterte termer som end-of-life, programvarepatcher og datasegregering, kan organisasjoner bedre navigere utfordringene som legacy-systemer medfører og sikre sin cybersikkerhetsmotstand.